Tilværelsen i et postkort

På folkehøgskole går tiden fort. Vi merker nesten ikke at den går, i det hele tatt . Dagene går for det meste i ett, men de er alikevel innholdsrike. Aldri er de like, heller. Omgivelsene er idylliske og folkene trivelige. Valgfagene og temavalgfagene smelter sammen til noe som kan minne om fritid. Vi ser film i filmklubben, strikker hver fredag (og ellers i uka) og snakker om jordens fremtid. Det blir mye felleskos, gitarspill og ellers song og sprell. Kino, óg. I bygda Lofthus finnes Krossvoll, som er tidenes mest sjarmerende kino. Hvem kan vel mislike en kinosal med både rein og hjort på veggene? Ellers går vår faktiske fritid for det meste med til å sitte godt plantet i en sofa i foajéen, med kaffekoppen, strikketøyet og hyggelig lag. For første gang er høstferien uønsket. Jeg savner skolen min, medelevene, lærerne og hestene. Ikke minst savner jeg verdens beste armkrok.

NB! Hesteprat følger! På linja er vi godt i gang, på tross av mangel av hester i starten. De vi har er derimot gullgode og morsomme dyr. For øyeblikket har vi to tungdøler ved navn Linnea og Øisokka. Øisokka skal vi kjøre/ri inn i år. Veldig spennende. Vi har ellers våre to fjordgutter Jussi og Fakse (bildet), islandshoppa Rosalinn (populært kalt Rufsa eller Svarte Faen) og nordlandshoppa Hlin, prinsessen over alle prinsesser. Etter høstferien får vi heldigvis flere.

Aktivitetene våre varierer veldig. Vi har ryddet beite, hatt mye teori om kløving med påfølgende kløvtur og så smått begynt med kjøring. Det har og blitt en del bakkearbeid, noe som sannsynligvis blir en viktig syssel gjennom året. Mye turridning har det også blitt, i tillegg til en del koseridning nå i starten. Opptrappingen har kommet gradvis i og med at hestene er runde og gode etter tre måneder med konstant spising. Det synes, for å si det mildt. Disser, gjør det óg.

Fortsettelse følger. Kanskje til jul, en gang, hvis bloggenivået mitt fortsetter som nå. Jeg har så mye å fortelle, men så liten tid å avse og akk, så lite fantasi.

Talast.