Ceci n'est pas une pomme

Eplet.

• Minsker sjansen for demens.
• Senker kolesterolet.
• Minsker sjansen for lungekreft.
• Minsker sjansen for kreft i tarmen.
• Hjelper mot overvektighet.

Kom nå, kakekveld! Jeg er sulten.

Tilværelsen i et postkort

På folkehøgskole går tiden fort. Vi merker nesten ikke at den går, i det hele tatt . Dagene går for det meste i ett, men de er alikevel innholdsrike. Aldri er de like, heller. Omgivelsene er idylliske og folkene trivelige. Valgfagene og temavalgfagene smelter sammen til noe som kan minne om fritid. Vi ser film i filmklubben, strikker hver fredag (og ellers i uka) og snakker om jordens fremtid. Det blir mye felleskos, gitarspill og ellers song og sprell. Kino, óg. I bygda Lofthus finnes Krossvoll, som er tidenes mest sjarmerende kino. Hvem kan vel mislike en kinosal med både rein og hjort på veggene? Ellers går vår faktiske fritid for det meste med til å sitte godt plantet i en sofa i foajéen, med kaffekoppen, strikketøyet og hyggelig lag. For første gang er høstferien uønsket. Jeg savner skolen min, medelevene, lærerne og hestene. Ikke minst savner jeg verdens beste armkrok.

NB! Hesteprat følger! På linja er vi godt i gang, på tross av mangel av hester i starten. De vi har er derimot gullgode og morsomme dyr. For øyeblikket har vi to tungdøler ved navn Linnea og Øisokka. Øisokka skal vi kjøre/ri inn i år. Veldig spennende. Vi har ellers våre to fjordgutter Jussi og Fakse (bildet), islandshoppa Rosalinn (populært kalt Rufsa eller Svarte Faen) og nordlandshoppa Hlin, prinsessen over alle prinsesser. Etter høstferien får vi heldigvis flere.

Aktivitetene våre varierer veldig. Vi har ryddet beite, hatt mye teori om kløving med påfølgende kløvtur og så smått begynt med kjøring. Det har og blitt en del bakkearbeid, noe som sannsynligvis blir en viktig syssel gjennom året. Mye turridning har det også blitt, i tillegg til en del koseridning nå i starten. Opptrappingen har kommet gradvis i og med at hestene er runde og gode etter tre måneder med konstant spising. Det synes, for å si det mildt. Disser, gjør det óg.

Fortsettelse følger. Kanskje til jul, en gang, hvis bloggenivået mitt fortsetter som nå. Jeg har så mye å fortelle, men så liten tid å avse og akk, så lite fantasi.

Talast.

Harding Slepen. 24.09.09.

Sov godt, Slepen.

Primulaen

Lofthus og Sørfjorden sett fra Nosi. Kanskje kommer Nosi sett fra Lofthus, en gang.

På Hardanger Folkehøgskole er det mye fint som skjer. Trivselen er stor til nå. Til og med melkesyren i beina, verkende hofter og hivende pust kan ikke sette en demper på humøret. Vi overlevde jo denne gangen, óg.

Nå skal jeg gå å vaske klær.

Talast.

P.S.: Primula er et av internatene på skolen og mitt hjem frem til mai. På Primulaen er det kos å bo.

Jeg melder flytting (i alle fall uoffisielt)

I dag snur jeg nesen mot Hardanger og flytter ut av barndomshjemmet for et år. Odda i dag, Lofthus og Hardanger Folkehøgskole i morgen.





















På Hardanger FHS skal jeg gå på hestelinjen sammen med 13 andre elever, mest sannsynlig jenter. Jeg gleder meg til å bli kjent med dem og de andre elevene på skolen. Til sammen er vi 76 folk. Det skal nok bli et fantastisk og lærerikt år.

Angående bloggen har jeg bestemt meg for at, fra neste innlegg av, skal jeg skrive om livet på folkehøgskolen, aktiviteter på hestelinjen og alt annet jeg har skrevet om før. Her blir det ingen stor bloggevolusjon, dere.

Snakkes når jeg har flyttet!

Nikon Coolpix P80

Min nye følgesvenn i året på Hardanger Folkehøgskole, som starter på søndag.

P80 er et såkalt ultrazoom eller hybridkamera, som befinner seg et sted mellom digitalkameraene og speilrefleksene. Batteriet er på lading, så jeg har ikke fått brukt det enda, men det virker veldig praktisk. Det er lettere å ha med å gjøre enn et speilrefleks, både med tanke på funksjoner og størrelse. Som den point-and-shoot fotografen jeg for øyeblikket er passer P80 nok godt som et overgangskamera, for jeg har jo planer om speilrefleks en gang. Dessuten er det garantert lettere å ha dette kameraet med på ridetur enn en diger speilrefleks. Så det så!

Noen særegenheter må man ha

Jeg synes selv jeg er litt spesiell/rar/sær/skremmende når jeg finner bilder som dette og stirrer og stirrer og tenker:

















Nam.

Det må være noe med disse maskerte mennene. Jeg tenkte (og sa) akkurat det samme om Heath Ledger i The Dark Knight. Sånn kan det nok gå når Batman er den første barndoms-crushen. Superman har derimot aldri appellert til meg. Kanskje i og med at han tar av seg "masken" for å bli til helten. Det er noe spesielt med masken. Man vil liksom komme under, se det ekte. En vakker og kanskje litt morbid fascinasjon? Jeg kan leve med dét.

Sigurd "Satyr" Wongraven, bildet, har forsovet stått rett bak meg på Seigmen en gang. Da tenkte jeg:

Hekkan, han e nesten liga låge så meg.

Men han var like bra da óg, altså.